Utdanningsnivå
Utdanningsnivå brukes først og fremst som en indikator på sosioøkonomisk posisjon. Det er påvist en rekke sammenfall mellom utdanningsnivå og ulike helseutfall – for eksempel er det en tydelig tendens til at personer med lenger utdanning holder seg friskere og lever lenger. Vi ser også en tendens til at livskvaliteten stiger i takt med utdanningsnivået. Det er imidlertid neppe selve utdanningen som fører til bedre helse og livskvalitet, men forskjeller i helsevaner og arbeidsforhold blant personer med ulike utdanningsnivåer. Forskjellene kan med andre ord bunne i flere forhold, blant annet ulike verdisyn, kunnskapsnivå, arbeidsmuligheter og eksponering for ulike forhold i arbeidslivet.
Det er viktig å understreke at forholdet mellom utdanning og helsevaner er tendenser, og at det finnes mengder av unntak fra dem. Det er også en rekke mellomliggende faktorer som spiller inn. Personer med mer utdanning har for eksempel en tendens til å ha bedre økonomi og et tettere sosialt nettverk, som begge har mye å si for både helse og livskvalitet.
Foreldres utdanningsnivå har en tendens til å gjenspeiles i unges utdanningsvalg, noe som bidrar til en videreføring av foreldrenes sosioøkonomiske posisjon. I tråd med at en større del av arbeidsmarkedet enn tidligere krever formell utdanning, har det blitt vanskeligere å finne jobb uten utdanning fra videregående skole eller høyere. Dette bidrar i sin tur til at personer uten formell utdanning ut over grunnskolen oftere har lavere inntekt og vanskeligere materielle levekår.
Fattigdom og lavinntekt
Denne indikatoren viser andel personer som bor i husholdninger som har hatt en inntekt som er under 60 prosent av det kommunale mediannivået i minst tre år sammenhengende. Den fanger med andre ord ikke opp personer som har lav inntekt i kortere perioder, samt innvandrere med lav inntekt som har vært i landet kortere enn tre år.
Økonomisk situasjon samvarierer tydelig med livskvalitet, trivsel og helse. De som sliter økonomisk, har oftere lav livskvalitet og dårlig helse. Barn som vokser opp i en situasjon med lav inntekt deltar mindre i fritidsaktiviteter, har lavere livskvalitet, og de oppnår gjennomsnittlig kortere utdanningsnivå enn andre, og har høyere risiko for svak tilknytning til arbeidsmarkedet når de blir voksne (Normann 2024, Ekren & Grendal 2021). Dette bidrar i sin tur til å videreføre og forsterke sosiale forskjeller.
Denne indikatoren forholder seg til inntekt, og fanger ikke direkte opp prisstigning. Samtidig er det de med lavest inntekt som rammes hardest i slike situasjoner. Dette må tas med i betraktningen ved tolkning av indikatoren, for eksempel i kjølvannet av prisstigningen i 2022 og utover (for mer informasjon, se f.eks. Poppe & Kempsons rapporter om norske husholdningers økonomiske trygghet: SIFO rapport 5-2022, SIFO-rapport 8-2022, SIFO rapport 11-2023, SIFO rapport 15-2023).
Egenvurdert økonomi
Et alternativ til å sammenligne husholdningens inntekt med mediannivået i kommunen, er å spørre de som bor der hvordan de opplever sin egen økonomi. Dette er naturlig nok subjektivt, men har samtidig muligheten til å fange opp slike ting som effekten av prisstigning.
Først presenteres ungdommer i Rogaland sine vurderinger av familiens økonomi, før de voksnes oppfatning av egen situasjon presenteres nedenfor.
Ungdom
I Ungdataundersøkelsen i 2022 svarte halvparten av ungdommene at familien hadde hatt god råd hele tiden de siste to årene, mens en tredjedel svarte at de stort sett hadde hatt god råd. I motsatt ende av skalaen finner vi snaut fire prosent som svarte at de hadde stort sett eller hele tiden hatt dårlig råd. Dette er heldigvis en lav andel, men ikke lavere enn at vi i gjennomsnitt kan forvente å finne én elev som vurderer familiens økonomi som dårlig i hver skoleklasse.
Vi har tilgang til resultater fra fire Ungdataundersøkelser, i 2013, -16, -19 og -22. Vurderingene av den økonomiske situasjonen er ganske stabil. Vi opplevde en kraftig prisstigning i 2022, men datainnsamlingen ble gjennomført tidlig på året, så svarene er i liten grad påvirket av dette.
Det er ganske små kjønns- og aldersforskjeller i vurderingene av familieøkonomien. Jentene har en litt mer negativ oppfatning enn guttene, og vurderingene blir noe mer negative med stigende alder.
I den påfølgende fanen kommer det fram at andelen som er uenige i påstanden “livet mitt er bra” er langt høyere blant de som vurderer den økonomiske situasjonen som dårlig. Vi ser en tilsvarende, men noe svakere sammenheng i forhold til opplevelse av å passe inn på skolen. Elever som oppfatter familieøkonomien som dårlig, er også mindre fornøyde med livet, og opplever i mindre grad å passe inn på skolen.
I kommunefordelingen er det flere kommuner hvor det er for få svar til å vise noe annet enn andelen som vurderer at familien har god råd. Denne andelen ligger stort sett mellom 75 og 85 prosent.
Voksne
Det er en tydelig tendens til at det er færre som opplever økonomien som lett eller svært lett i 2023, i forhold til 2020. Dette har sannsynligvis sammenheng med prisstigningen som skjedde mellom disse to undersøkelsene.
Det er ganske begrensede kjønnsforskjeller i vurderingene av husholdningens økonomi. Spørsmålsstillingen fokuserer imidlertid eksplisitt på husholdningen, så den er ikke særlig egnet til å oppdage kjønnsforskjeller i inntekt.
Grovt sett stiger andelen som har god økonomi med alderen, men med forbehold om at vi mangler informasjon om de aller eldste. På samme måte stiger andelen med god økonomi jevnt over i takt med lenger utdanning.
Fordelt etter arbeidssituasjon er det blant pensjonister, og de som er yrkesaktive på heltid vi finner de høyeste andelene som vurderer økonomien som lett, mens de laveste er blant arbeidsledige og trygdemottakere.
Det er ganske begrensede forskjeller mellom kommunene, og forskjellene er i liten grad statistisk sikre.
Personer som sliter økonomisk har en tendens til å ha lavere livskvalitet enn andre, og en høyere forekomst av psykiske plager. Dette skyldes nok både stresset økonomien medfører, og ringvirkninger som redusert sosial kontakt på grunn av aktiviteter de ikke kan delta i.
Andel som bor trangt
Trangboddhet brukes som en indikator på dårlig bokvalitet. Definisjonen av trangboddhet som brukes her, er at det er færre rom enn personer i boligen eller at én person bor på ett rom, og at arealet av primærrom er lavere enn 25 m2 per person.
Det er til dels betydelige forskjeller mellom kommuner og fylker, men stort sett begrensede endringer over tid. I landet totalt sett er Oslo i en særstilling, med langt høyere andeler enn de andre fylkene, mens i Rogaland er det Stavanger som har de høyeste nivåene.
Andel som leier bolig
Å leie bolig er i mange tilfeller en indikasjon på å ikke ha solid nok økonomi til å kjøpe egen bolig, og det innebærer ofte også mer usikre og midlertidige boforhold. Folkehelseundersøkelsen i Rogaland 2023 viser at det er langt flere som opplever økonomien sin som vanskelig blant personer som leier enn blant de som eier egen bolig.
Arbeidsledighet
Det å ha jobb er viktig i forhold til folkehelse, både på grunn av den gunstige effekten av stabil inntekt, sosial kontakt og - ideelt sett - opplevelse av mening og mestring. Det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med blant annet høyere risiko for psykisk sykdom, dårlige levekår og lavere livskvalitet. Blant unge ser vi også en tendens til høyere nivåer av psykiske plager hvis foreldre er arbeidsledige.
Personer med helseproblemer har større sannsynlighet enn andre for å være arbeidsledige, men psykiske helseproblemer ser ut til å øke for personer som har blitt arbeidsledige - eller er i fare for å bli det (Kaspersen et al. 2016).
Arbeidsledigheten i Rogaland ligger stort sett noe lavere enn landet totalt sett, med unntak av perioden 2015-18. Innad i fylket er det til dels store forskjeller fra kommune til kommune, men totalt sett er nivået stort sett lavt - særlig om man ser det i forhold til internasjonale nivåer.
For de aller fleste er arbeid nøkkelen til stabil inntekt og de mulighetene det gir. Samtidig er det store sosiale og helsemessige forskjeller i hvem som er i jobb. Særlig personer med innvandrerbakgrunn, personer uten fullført utdanning og personer med helseproblemer står utenfor.
Andel utenfor arbeid og utdanning (NEET)
NEET står for not in employment, education or training, og er en betegnelse på personer som står utenfor både utdanning og arbeidsliv. Denne andelen stiger typisk med stigende alder, og er ofte høyere hos personer med innvandrerbakgrunn.
I en kartlegging gjennomført av SSB i 2021 kom det fram at nivåene i Norge er blant de laveste i Europa, men at de som havner utenfor i Norge har en tendens til å ha mer alvorlige problemer enn i andre land. Omtrent halvparten av personene som stod utenfor arbeid og utdanning hadde såkalt ukjent status, dvs. at de ikke er registrert som trygdemottakere, arbeidsledige el.
En annen SSB-kartlegging viser at unge som har opplevd å bli stående utenfor arbeidsmarkedet flere ganger, og/eller blitt stående lenge utenfor, blir hengende etter i inntektsutviklingen og har høyere sannsynlighet for å bli avhengige av offentlige overføringer.
Trang økonomi og svak tilknytning til arbeidslivet øker også risikoen for psykiske plager og lav livskvalitet - og for at utfordrende levekår går i arv til neste generasjon.
Andel stønadsmottakere
Andel mottakere av stønad til livsopphold, dvs. mottakere av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, arbeidsledighetstrygd, overgangsstønad for enslige forsørgere, stønad ved barnetilsyn og tiltaksmottakere (individstønad). Personer som mottar mer enn en av disse telles bare en gang. Tallene viser nivå per desember hvert år.
Andelen stønadsmottakere stiger med alderen, så kommuner og fylker med eldre befolkning vil under ellers like forhold ha høyere andel stønadsmottakere. Velg måltall “andel (prosent), standardisert” for å se nivåer som er justert slik de ville være om alle hadde samme kjønns- og aldersfordeling som landet totalt sett.
Personer som mottar stønad står i stor grad utenfor utdanning og arbeidsliv, og har dårligere helse og levekårsforhold enn andre. Årsakene som ligger bak nivået er sammensatte, og handler både om helsetilstand, muligheter på arbeidsmarkedet, utdanningsnivå og annet. Dette innebærer at de også i større grad går glipp av sosial kontakt gjennom både jobb og på fritiden, noe som også bidrar til lavere livskvalitet.